Sametinget ble åpnet i 1994. En formidabel annerkjennelse av urfolks rettigheter. På den andre siden av Atlanteren var situasjonen en helt annen. Første januar 1994 våknet Mexico opp til nyheten om at en maskert bondehær hadde tatt kontroll over flere byer i den sørlige delstaten i Chiappas. De protesterte mot 500 år med urettferdighet og udertrykking av urfolk og småbønder. De nektet å gå med på en intensivering av denne undertrykkelsen og frarøving av deres verdighet, som Mexicos inntreden i den nord-amerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) ville medføre.
Det er flere likhetstrekk mellom urfolks kamp verden over. En fellesnevner er ofte at deres tradisjonelle levemåte og områder blir truet og ofte frarøvet dem. Det kan kalles ressursran det enkelte stater og selskaper bedriver. Dette er også utgangspunktet for Zapatistenes kamp
Retten til jord. For å sikre dette har Zapatistene valgt å organisere autonome områder, fritstilt fra den meksikanske staten, tross daglig motstand fra myndigheter og paramilitære.
Områdene hvor Zapatistene holder til er ettertraktet. Det kan utvinnes mineraler, anlegges plantasjer og utvikles tursistdestinasjoner. Sett med norske øyne er det viktig å være klar over at denne utviklingen ikke vil komme en marginalisert lokalbefolkning til gode. Lite ville blitt igjen etter selskapenes utbytting. Her er det flere grelle eksempler fra utvinningsindustriens i Latin-Amerika. Galleanos klassiker “Latin-Amerikas åpne årer” er fortsatt skremmende aktuell lesning. Zapatistenes opprør har lagt hindringer for en slik utvikling i deres områder og inspirert både nasjonale og internasjonal bevegleser.
Zapatistenes kamp er både lokal og global. Den handler om å kjempe sin kamp der man er, om ytringsfrihet og demokrati. Lørdag 15. juni avholdes det en Solidaritetsfestival på Dattera til hagen. Festivalen er en feiring av grasrotbevegelser som arberider for sosial rettferdighet, autonomi og verdig motstand. Her vil tematikken knyttet til ressursran diskuteres. For her er også norske interesser implisert. Gjennom Statens Pensjonsfond Utland, bedre kjent som “Oljefondet” er det investert i utvinningsselskaper som driver på en meget kritikkverdig måte i Latin-Amerika. Kan vi akseptere det?